Vanlige feil i kvalitetskontroll av undertekster og hvordan du unngår dem

Uten sjekkliste retter man det man tilfeldigvis legger merke til, og resultatet blir ulikt fra tekst til tekst. En kollega får mange rettelser i begynnelsen av filen og nesten ingen mot slutten, fordi oppmerksomheten har sunket. Det er ikke rettferdig mot den som har skrevet teksten, og det gir deg ingen oversikt over hva som egentlig er problemet.

En god sjekkliste er kort nok til å brukes hver gang. Den bør dekke linjelengde, lesehastighet, delinger, talermarkering, tegnsetting, fagbegreper og tidskoder. Hver kategori får en egen avkrysning, slik at du ser mønstre: kanskje er delingene gode, men lesehastigheten er gjennomgående for høy.

Vi anbefaler at du bygger sjekklisten selv etter de første øvelsene, med utgangspunkt i feilene du faktisk finner. Da blir den et verktøy du forstår, ikke et skjema du fyller ut.

Det er fristende å skrive om en setning fordi man selv ville formulert den annerledes. Slike rettelser er den vanligste kilden til irritasjon mellom den som skriver og den som kontrollerer. Teksten var kanskje helt riktig, bare ikke slik du ville gjort det.

Spør deg alltid hvilken regel eller hvilket hensyn rettelsen bygger på. Er linjen for lang? Brytes en frase på et uheldig sted? Er et begrep skrevet ulikt andre steder i samme video? Kan du ikke peke på noe slikt, er det trolig en preferanse, og da lar du den stå.

Skiller du tydelig mellom feil og alternativ, blir tilbakemeldingen både kortere og lettere å ta imot. Den som mottar den, vet at hver merknad har en grunn, og lærer mer av den.

«Litt rotete her» er en tilbakemelding som ikke hjelper noen. Mottakeren må gjette hvor, hva og hvorfor, og kommer ofte tilbake med flere spørsmål enn du hadde fra start. Det koster tid på begge sider.

Bruk i stedet et fast format. Vi bruker tidskode, kategori, hva som står der nå, og forslag til rettelse. Fire felt per merknad er nok. Dermed kan mottakeren gå rett til stedet, forstå problemet og enten godta eller begrunne hvorfor teksten står som den gjør.

Et fast format gjør også gjennomgangen sammenlignbar over tid. Du kan se om de samme feilene går igjen, og du kan vise en deltaker konkret hvordan teksten har blitt bedre fra første til tredje innlevering. Det motiverer mer enn generell ros.

Når oppmerksomheten er på linjelengde og timing, slipper ofte de små tingene gjennom. En taler som bytter i midten av en replikk uten markering. Et fagbegrep som er skrevet på to måter i samme video. Et tall som er skrevet med siffer i én linje og bokstaver i neste. Hver for seg virker de ubetydelige, men sammen svekker de inntrykket av en pålitelig leveranse.

Ta en egen runde for slike detaljer, helst etter at de store tingene er rettet. Sammenlign mot ordlisten som hører til prosjektet, og søk i teksten etter alle forekomster av de viktigste begrepene. Det går raskt og fanger mye.

Ordlisten er derfor ikke bare en hjelp for den som skriver, men også en del av kontrollgrunnlaget. Uten den har du ingenting å måle skrivemåten mot.

Den siste feilen kommer etter at kontrollen er ferdig. Rettelsene blir lagt inn, filen eksporteres, og ingen ser over resultatet. Men hver endring kan skape en ny feil: en linje som ble for lang etter omskriving, en tidskode som flyttet seg, en deling som havnet på et dårligere sted.

Sett av tid til en kort sluttsjekk av alt som er endret. Du trenger ikke gå gjennom hele videoen på nytt, bare hvert sted der rettelser ble gjort. Se dem i sammenheng med lyden, slik du gjorde i første runde.

Til slutt bekrefter du at filen åpner riktig og at formatet stemmer med det kunden ba om. Først da er gjennomgangen ferdig, og du kan levere med god samvittighet.